torsdag, november 30, 2006



Mange syns sikkert at det å blogge er litt upersonlig. Man treffer som regel ikke dem man skriver med og ikke vet man hvordan de fleste ser ut. Jeg syns allikevel at man lærer de forskjellige å kjenne ganske bra. Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg var innom bloggen til Slagt en hellig ko i dag og der sto den utrolig triste meldingen om at sønnen hennes Alexander var død.
Har fulgt med på bloggen hennes i lengre tid hvor hun har beskrevet sykdomsforløpet hans og deres kamp mot den. Man blir, enten man vil eller ei involvert i deres liv og sorg. jeg begynte å gråte når jeg leste det og alle de meldingene hun fikk av mennesker som tok del i sorgen. Som mor og medmenneske kan man jo bare forestille seg hva de går igjennom akkurat nå.
Samtidig må det føles som en massiv støtte og oppmuntring at så mange bryr seg og vil ta del i ditt liv!
Det får jo være opp til hver enkelt hvor personlig man vil være i bloggen sin men en ting er sikkert, det å få respons og omtanke fra andre er gull verdt!
I kveld skal jeg tenne et lys for LiseLotte og familien hennes. Ikke fordi hun er en nær venn men fordi hun har delt med oss sin sorg og fordi vi som medmennesker føler med henne.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Huff så trist, jeg skal også tenne et lys....

Anonym sa...

Det är så hemskt. Men, jag håller med dig om att vänskapen med bloggvännerna är ett litet ljus i mörkret. Ska också tända ljus för Liselotte och hennes som och familj.

Anonym sa...

Jeg har også fulgt med på bloggen til Liselotte,og ble uendelig trist da jeg leste sent i går kveld at Alexander hadde gått bort...Hun er så utrolig flink til å skrive,og som du sier,det er opp til hver enkelt hvor personlig man velger å være.Jeg synes at det har vært godt at hun har delt litt av tiden sammen med Alexander med oss,...det gjør at en får et litt annet perspektiv på livet.Det som virkelig betyr noe er jo den tiden vi har sammen med de vi er glad i...Tenner også lys for Alexander og familien hans.

Tina Mølgaard Andersen sa...

Du har så evig ret!

Jeg har også fulgt Liselottes blog gennem meget lang tid, og de har haft en lang kamp med hensyn til den hjælp de skulle have til Alexander, den måde Liselotte har beskrevet det på har været meget gribende.

Der gik en isende fornemmelse igennem mig da jeg læste hendes blog idag.

elin1976 sa...

Jeg har også lest bloggen hennes et par månder nå og det var skikkelig leit at det gikk som det gikk. Liselotte og hennes familie har mått tåle mye motgang.

Anonym sa...

Så trist! Jeg har vært innom bloggen hennes tidligere, og ble grepet av hva hun fortalte. Det er rart hvordan totalt fremmede menneskers livshistorie kan gå så inn på en, men slik er det. Hun har en utrolig formidlingsevne, og jeg vil tro det ligger en slags terapi i det å sette ord på dette, og støtten man får via kommentarene.

Anonym sa...

Huff, ja mitt mammahjerte blør når jeg leser dette!!
Forferdelig.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...